Statusrapport fra første del av massiv ruten til DNT – Breheimen

Så var første del over, og det har vært litt av en tur. Jeg har lært ganske mye om meg selv, det å gå fjelltur med trekkhund og hvordan det er å gå alene i ulendt terreng. Er blitt noen erfaringer rikere!:) 

Dag 1: komme seg til sota sæter 

Pizza på bakeriet i Lom med HC og deretter overnatting på sota sæter. Denne betjente turistforeningshytta ligger ganske idyllisk til i foten av Breheimen, og er ypperlig startpunkt for turer  i området. Vi fikk et koselig soverom der Vierma kunne være med oss inn på rommet, veldig bra! Det lover bra å gå DNT sine ruter med hund nå:) I tillegg ringte de til nørdstedalseter og gav beskjed om at jeg kom gående om en dag eller to, fint at de gir beskjed syntes jeg, godt samarbeid mellom disse hyttene.

Tipp topp, tommel opp for sota sæter! 

Vierma fikk også være med inn på rommet på sota sæter
HC og meg ved Sota Sæter, koselig at han ble med meg opp:) kliss klass<3
Vierma sitt første møte med kuene ved sota sæter

Dag 2: fra sota sæter mot nørdstedalseter

Etter en god frokost på sota sæter gjøv jeg løs på de 850 høydemeterne oppover mot sottjønna på vei mot nørdstedalseter. Det er god sti hele veien, og går jevnt oppover. Så denne etappen synes jeg var veldig grei egentlig. Utsikten utover dalen ned mot sota sæter er også helt nydelig!! 

Utsikt ned mot Sota Sæter, på vei mot Nørdstedalseter
Videre forsvant trærne og det grønne, og jeg kom etterhvert over i mer og mer steinur. Forsåvidt god merking mot Sottjønnin, blanding av sti og Stein. Ved Sottjønnin tok jeg en solid lunsj. Derfra valgte jeg å gå litt østfor den første breen, og gå rundt, da jeg ikke følte meg helt trygg på den. I dette partiet her, fra Sottjønnin til illvatnet, er det så og si Steinur og krevende terreng hele veien. I såfall med trekkhund. Min husky har virkelig forstått dette med å trekke, men dessverre har vi ikke akkurat fått til dette med å gå rolig på tur. Dermed er steinur veldig krevende for meg og gå i, ihvertfall alene fant jeg ut. Uansett, vi gikk sakte og med forsiktige steg i steinura videre, og krysset etterhvert også neste bre rett etter regnbogtjønne. Her virket breen greiere, tydelig og fast snø, så jeg gikk greit over. 

Bre nummer to mot illvatnet, rett øst for regnbogtjønne
Veien videre til tundradalsbandet går også i Stein og ur, og partiet ned til illvatnet var svært krevende. Såfall med en hund som ser ut til å digge å trekke samtidig som den hopper fra Stein til Stein. Md 25 kg på ryggen var dette ikke så lett;) men vi kom oss etterhvert greit ned. Her ventet noen snøbruer over elver, disse hadde sprekt opp litt og jeg tok nok noen unødvendige sjanser da jeg krysset disse. Gikk heldigvis bra, men jeg merket etter denne dagen at det å gå i slikt terreng, alene, uten dekning og med en svært trekkvillig hund, det synes jeg egentlig ikke noe særlig om.En del steder var også merkingen ganske dårlig, men stort sett greit. Heldigvis hadde jeg bra vær. 

Den gode fjellfølelsen som jeg pleier å ha på fjelltur den kom ikke helt på plass denne turen. Men Vi fant oss etterhvert en liten flekk stort nok til mitt helsport ringstind superlight telt og slo leir for natten ved illvatnet. Det går ann å finne en og annen teltplass innimellom ura ved illvatnet, spesielt i starten og mot slutten av vannet.

Sottjønnin

Ned mot Tundradalsbandet

Dag 3: fra illvatnet til nørdstedalseter

Glad jeg har med meg telt, da kan jeg slå leir hvor jeg vil:) etter en god natts søvn ved illvatnet begynte jeg på ruta gjennom steinura til Nørdstedalseter. Denne delen var bare full av Stein og ur, men det gikk nå ikke så mye nedover og oppover, så greit nok. Jeg døpte hele vannet til duste-illvatnet når jeg gikk her. Navnene sier jo sitt. Illvatnet. Illvassuri. Burde skjønt det. Men men. Jeg ble en del erfaringer rikere, og bestemte meg for å ikke gå i slikt terreng alene og uten dekning hvis det var regn og tåke i hvertfall. Til tider er også ruta dårlig merket, vanskelig å finne igjen noen av t-merkene. Men takk og lov  så glad jeg er for at det i det hele tatt er merket og at noen har giddi og gjøre denne jobben. Ble en del snøbruer og krysse i dag også. Ellers en del snøpartier, men de var såpass faste at det var en stor glede å gå på i forhold til steinura:) en gledelig avveksling!

I steinura ved illvatnet. illvassuri!

Videre ble terrenget snillere. Slakere. Tydeligere stier. Mindre Stein. Mer grønt. Og den gode fjellfølelsen kom snikende, endelig! Etter illvatnet og ned mot fivlemyrane åpner landskapet seg opp og blir svært lettgått og behagelig. Blomster. Små bekker. Sau. Rett og slett idyllisk! 

Der partiene var litt bedre å gå i fikk Vierma lov å gå med kløven! stolt hund:)
Fivlemyrane og demningen
Så kom vi til Fivlemyrane. Denne er demmet opp. Ikke så pent. Men men. Den gode Fjellfølelsen forsvant litt igjen. Sånn er det nok når man er naturromantiker. Uansett ventet grusvei siste del ned til nørdstedalseter. Denne hytta var utrolig koselig, og med veldig hyggelig vertskap! Her fikk jeg ha med Vierma inn på rommet mitt og ho fikk sove i bur:)
Enda en positiv opplevelse av det å bo på DNT hytter med hund!i tillegg fikk jeg fantastisk god spekemat og rømmegrøt til middag. 

hunden får sove på rom med eier på nørdstedalseter 🙂 DNT hytte med hund er foreløpig bare positivt!
nam!’ speke mat og rømmegrøt på nørdstedalseter
utsikt fra nørdstedalseter og nedover fortunsdalen
Dag 4: til Sognefjellshytta?

Ja det var planen. Men slik ble det ikke. Våknet til regn og tåke. Og kjente på at jeg ikke følte meg trygg på å gå alene gjennom mer steinur og snøbruer alene uten dekning. Var det verdt det? Nei. Så da fikk jeg leid meg en sykkel på nørdstedalseter og tenkte å sykle til Fortun og derfra videre til Sognefjellshytta. Denne sykkelturen er vist en av Norges lengste utforbakker og snirkler seg nedover omtrent 1000 høydemeter fordelt på 2,5 mil. Det er bratt ned utenfor grusveien, men for en utsikt! For noen daler! Bratte fjell! Jeg har aldri noen sinne sett liknende natur i hele mitt liv! Fantastisk flott! Vierma og jeg cruiset nedover, på sykkel og med tung sekk. Bikkja foran. Vi gliste begge to, rått!! Vierma trakk og storkoste seg:) helt til hun begynte å halte. Så vi stoppa. Og der blødde det. Masse. Dritt! Stakkars bikkja mi, vi var kanskje litt ovenpå en periode. Kloen hadde brekt. Jeg fikk surra poten inn og på med potesokk. Ikke noe morro når din beste turvenn ikke har det bra! Jeg hadde ikke dekning, og vi måtte bare rolig fortsette litt til, helt til dekning!  Etterhvert kom en eldre kar kjørende med kassebil. Han var som sendt fra himmelen. Jeg fikk sitte på Til Fortun, med bikkje, stor sekk og sykkel! Evig takknemlig ! For å gjøre en lang historie kort endte vi opp med busstur til veterinærvakta i Lom. Alt bra med Vierma, vi kan fortsette turen vår ! Kloa var ikke verre enn at jeg hadde klippet litt for langt ved en vanlig kloklipp, det blør en del, men ingen fare! Så da er eier og hund fornøyd! Vi drar om litt tilbake til fjella igjen og fortsetter turen vår som planlagt! Gir oss ikke;-)


Maja

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s